Et lite inspill i et omfattende temafelt

En av de mest spilte sangene på radio for tiden, handler om hva som skjer dersom verden går under. To personer tenker hver for seg at de nok skulle klare seg best med den andre, selv om det nå er ett år siden de gikk fra hverandre. Og grunnen for at de gikk fra hverandre var at de ikke var klar for «for alltid».

I min praksis er det to ting som passer veldig godt sammen med denne sangteksten. Først at i vanskelige tider tenker men annerledes enn i gode tider. Ting som var uviktige før, blir plutselig viktige og man oppdager at det finnes andre måter å tenke på, andre løsninger på problemer og andre virkemidler som man før ikke visste om.

Betingelsen for å få til en slik endring er at man finner noen som vet hva som må gjøres og så gjør det.

Det andre som slår meg er redselen for forpliktelse. Det at man skal ha alt uten å måtte gi løfter. Så hva er så galt med å ha en forpliktelse? Så langt jeg kan se, er den eneste konsekvensen av forpliktelse at det gir større grunn for å få ting til å fungere. Og samtidig vil en forpliktelse føre til at man ikke kan ta lettvinte løsninger.

Det er en grunn til at et vielses rituale inneholder løfter og ikke følelser. Det å love å elske handler om at man må gjøre de rette tingene. I praksis vil det si at kjærlighet sitter i bena ikke i hjertet. Derom noen skal vite at de er elsket, må partneren fysisk bevege seg mot personen. Gjøre de gode tingene for at det skal gi en opplevelse. Resultatet er at man styrer følelsene ved sine handlinger, ikke omvendt.

Men for at dette skal virke må man altså ha bestemt seg og man må ha lovet å gjøre det disse meningsløse, irriterende gode og kjærlige handlinger.

Noe av det som gjør det hele partner/ekteskap/forhold tingen vanskelig, er tanken om at det viktigste i et forhold er følelser og sex. Dersom man bruker vitenskap, vil man vite at følelser utløses av handlinger eller mangel på handlinger.

Samtidig forteller naturen oss at ingenting står stille. Det er enten en utvikling framover eller en tilbakegang. Ingen stillstand eller status quo. jeg regner med at alle har sett hva som skjer dersom man ikke luker i bed, eller ikke klipper busker. Og dersom noe ikke vokser vil det bli fjernet fordi man da vet at det er dødt.

Det eneste i naturen, i alle fall i Norge, som ikke følger disse reglene er kjærlighets forhold. Der skal noe så flyktig som følelser være det viktigste målet for hvordan vi velger å ha forhold.

Tenk hva som skjer dersom du bli slått. Du blir sint eller lei deg eller redd. Alt følelser basert på handlinger. Eller hvis noen gir deg en gave, forteller deg at de setter pris på deg, eller gir deg et kompliment, vil du oppleve gode følelser. Igjen følelser basert på handlinger.

Så hvis handlinger fører til følelser vil det bety at dersom vi gjør de rette tingene vil følelsene følge handlingen. Men for at dette skal skje, må vi være villig til å overstyre følelser og gjøre de handlingene som skaper gode følelser. For at vi skal ta dette ekstra arbeidet må vi basere oss på løfte om å gjøre det rette.

Så hvis vi våget å holde på villigheten til å love å elske, altså handle rett, ville følelsene, som er så viktige for oss, følge handlingene. Det eneste som kreves er forpliktelse og at man følger opp ansvaret som følger med forpliktelsene.